(Publisert i Aftenposten, 25. juni 2023.)

Det sies at vi lever i en tid med økende polarisering. Det har blitt vanskeligere å snakke med folk vi er uenige med. Folk har blitt sintere, mer fastlåste og dømmende. Stadig flere snubler inn i digitale feberfantasier.

Teknologien får skylda. De sosiale mediene vi bruker "skjermtid" på har rammet steinalderhjernen vår slik hurtigmat rammer kroppen, med usunne mengder salt og sukker og lite ekte næring. Vi er ikke bygget for å motstå inntrykkene verdens smarteste virkelighetsforvrengere sender mot oss gjennom skjermene.

Barn og unge er særlig utsatte, sies det. Gi guttungen en iPad og ti år senere sitter han der, en deprimert skjermslave, og blir forført av ekstremister. Barna vet tross alt ikke bedre og når skaden først er skjedd, er den uopprettelig. For hvis det er ett psykologisk forskningsresultat alle nå ser ut til å ha fått med seg er det dette: At folk tviholder på sine feilaktige oppfatninger, samme hva du forteller dem.

Vi mennesker er altså manipulerbare, men samtidig også noen skikkelige stabeiser. Sosiale medier hekter oss på sinte spissformuleringer. Vår evne til å se nyanser, svak nok i utgangspunktet, kveles.

Ikke alle land er USA

Det er mange grunner til å være skeptisk til denne fortellingen. Mye av det som sies om "økende polarisering" er for eksempel hentet fra USA og andre land hvor den politiske samarbeidsviljen har brutt sammen. Frykten er at disse landene ligger foran oss i den samme enveiskjørte gata. Snart omsluttes vi alle av den digitale hatorgien.

Det denne frykten overser, er den historiske bakgrunnen disse konfliktene vokser frem fra. Kranglene våre formes av hvem vi er og hva vi har opplevd sammen. Erfaringer fra ett sted kan ikke enkelt overføres til andre steder.

Norge har sin egen kranglete historie og et raskt blikk på denne historien gir oss grunn til å være skeptisk til også en annen del av fortellingen: At støynivået er økende. Kløften mellom arbeiderklassen og borgerskapet var en gang så dyp at de hadde hver sine idrettslag. Avstanden mellom partene i målsaken og de religiøse stridene var like stor. I 1930-årene nøt både Hitler og Stalin respekt på fløyene i norsk politikk. Senere har vi vært gjennom to bitre EU-avstemninger.

Hvilke av dagens debatter skiller seg nevneverdig ut fra dette med tanke på bitterhet og polarisering? Den om at Oslo ikke forstår seg på distriktene, den om at en minoritet er skummel, eller den hvor de eldre frykter ungdommens urovekkende politiske tendenser?

De færreste plasserer seg ytterst

De færreste debatter er polariserte og selv i polariserte debatter plasserer de færreste seg på ytterkantene. Frykten er at sosiale medier forsterker ytterfløyene, men vi ser få tegn til dette i valgresultatene.

Selv bruker jeg mindre tid på sosiale medier nå enn jeg gjorde i 2010-årene. Appene var visst ikke var så avhengighetsdannende likevel. Dette har hjulpet meg å se at denne økende polariseringen, staheten og irrasjonaliteten er vanskelig å finne utenfor de sosiale mediene. Folka jeg snakker med passer ikke inn i fortellingen. Noen plasserer seg på en ytterkant, men meningene deres har uventete nyanser. Mange er usikre og vingler mellom ståsteder. Høy temperatur kan det bli, men neppe høyere enn den var i 1930, 1960 eller 1990.

Hva med forskningen som viser at vi er sårbare for manipulerende teknologi? Når det gjelder barn og unge, har debatten handlet om "skjermer" og "skjermtid", men flere forskere peker på at dette er en upresis målestokk med liten forklaringsevne. Det er mange måter å bruke skjermene på og det avgjørende er hvilke omstendigheter man bruker dem under.

Bildet av de allmektige algoritmene som forstår oss så godt at de nærmest kan styre tankene våre, har også fått grundig kritikk. Det er riktigere å si at teknologigigantene har skapt myten om sin egen allvitenhet fordi det hjelper dem å selge annonser. Innflytelsen deres er riktignok enorm, men samtidig retningsløs.

Vi tenker ganske fornuftig

Hva så med de godtroende folkemassene som lar seg manipulere på nettet men på forunderlig vis også er uimottagelige for sunn fornuft? Denne fortellingen har blitt utfordret av psykologer som Hugo Mercier og Dan Sperber, som hevder at vi mennesker egentlig er ganske fornuftige, så lenge vi ikke setter urimelige krav til hva dette innebærer. Vi er flinke til å evaluere rykter og påstander, når det teller. Vi endrer mening i møte med gode argumenter, med unntak av i enkelte skyttergravskriger.

Ikke minst, hevder de, tenker vi bedre sammen enn alene, når gruppen har et felles problem den skal løse. Stemmer ikke dette bra med erfaringene vi gjør på jobben eller blant venner og familie? Når vi skal løse problemer i hverdagen, prater vi oss fram til noe som er bedre enn det vi startet med. At samtalen ender i bittert hat, hører til unntakene.

Vi lar oss sjelden manipulere til å gå i noen bestemt retning, hvis vi ikke av andre grunner selv ønsker å gå dit. At folk flest er godtroende og dumme, er derfor en dårlig forklaring på konspirasjonsteorier. Dessuten tror vi ofte bare sånn halvveis på våre egne meninger. I hodene våre kan det leve alle slags underlige tanker, men den eneste handlingen de fører til er gjerne at vi oppsøker andre som mener det samme og har det hyggelig sammen, eller uhyggelig på en meningsfull måte. Dette gjelder like mye for konspirasjonsteoretikere som det gjør for kirkegjengere og miljøvernere.

Forvrengt bilde av andres sinne

Når vi har funnet en slik gruppe, prøver vi å vinne respekt gjennom å støtte den i kampen mot rivaler. Det er her samtalene kan bryte sammen og ende opp i mistro, forakt og, i ytterste konsekvens, vold. Samtidig er det kun de færreste blant oss som vier oss fullt og helt til én snever religiøs eller politisk gruppe. Vi lever i mangfoldige og skiftende omgivelser. Dermed endrer vi oss fra morgen til kveld og fra ungdom til alderdom.

Dette er gamle fenomener. Det nye nettet tilfører, er å skape nye grupper vi kan føle tilhørighet til. Nettet setter mennesker i kontakt med hverandre, som kanskje tidligere satt og var sinte og triste hver for seg. Det betyr ikke at det er flere av dem. Sosiale mediers anbefalingsalgoritmer styrer ikke tankene våre, men kan skape et forvrengt bilde av hvor sinte og triste alle andre er.

Slik dannes bildet av den polariserte offentligheten hvor ingen lenger snakker sammen og alle blir gale av skjermene sine. Dette distraherer oss fra viktige men kjedelige sannheter: At vi hjelper barn og unge best gjennom å gi dem trygge omstendigheter. Og at motgiften mot ekstremisme er å gi folk grunn til å stole på at systemet fungerer også for dem.